«Barnet mitt er 3 år og nekter å smile eller sitte stille. Er det vits å booke fotograf?»
Av en familiefotograf med nesten 10 års erfaring med barn og familier
Kort svar: ja. Og jeg sier ikke det for å selge deg en time. Jeg sier det fordi jeg ikke har opplevd én eneste situasjon der jeg ville svart «vent litt».

Det du frykter er helt vanlig
De fleste foreldre som tar kontakt med meg har samme bilde i hodet: et treåringen som gråter, løper rundt og nekter å se mot kameraet, mens mamma og pappa står ved siden av og svetter. Og så tenker de at barnet deres «ikke egner seg».
Det gjør det. Treåringer er sånn. Det er en fase, den er helt normal, og den er verdt å dokumentere akkurat slik den er.
Jeg tar ikke frem kamera først
Det første jeg gjør når en familie kommer inn i studioet, er å la kameraet ligge. I stedet setter jeg meg ned på gulvet og ser om barnet har lyst til å ta kontakt.
Jeg spør hva barnet heter, forteller hva jeg heter, hvor gammel barnet er og hvor gammel jeg er. Så spør jeg om de har sett et sååå stort kamera før, og viser mitt største objektiv. Ganske mange svarer at de har sett enda større i barnehagen da det var fotografering. Slik prater vi litt. Det kan ta fem minutter eller femten, og det er helt greit.
Så spør jeg om barnet vil se på noen leker. Og ofte spør jeg om de har lyst til å ta det aller første bildet selv. Det er stas! Så tar vi kanskje bilder av mamma, pappa eller søsken, og neste spørsmål er alltid: «Skal jeg ta et bilde av deg?» Svaret er nesten alltid ja. Da er isen smeltet.
Barnet får bestemme tempoet
Jeg prøver aldri å få et barn til å sitte stille hvis det ikke har lyst selv. Barn beveger seg, og da beveger jeg meg med dem, på samme høyde som dem. Det er ofte der de beste bildene ligger: i leken, i latteren, i kamp med pappa på gulvet.
Hvis et barn synes det er skummelt eller uvant å få tatt bilder, går jeg tilbake og bruker et 70–200 mm objektiv. Da kan jeg jobbe på avstand og være mindre tett på. Barnet slipper å føle at «kameramannen» står midt i fjeset.
Når vi fotograferer i studioet, bruker jeg mest dagslys, slik at rommet og stemningen føles så normal som mulig. Jeg bruker aldri blits, som kan være forstyrrende og skremmende. Hvis dagslyset ikke strekker til, bruker jeg fast lys.
Når det blir helt vilt
Noen ganger blir det vilt. Da bruker jeg kontinuerlig utløser og tar mange bilder per sekund. I de aller fleste tilfeller kommer det minst ett eller to veldig gode bilder ut av et slikt øyeblikk.
Det jeg alltid forteller foreldre, og som er sant: det kan føles helt sykt vilt mens vi holder på, men det syns ikke på bildene. Bildene blir levende og ekte, ikke kaotiske. Mange foreldre sier etterpå at det var langt mindre stress enn de hadde forventet.
Planen min, og min lille hemmelighet
Jeg har alltid en liten oversikt i hodet over bildene jeg vil ha med meg hjem til dere. Et minimum, for eksempel alle barna med begge foreldre og ulike kombinasjoner. Alt utover det er en bonus, og det er ofte mulig når barna er i godt humør.
Hvis noen plutselig ikke har lyst lenger og jeg vet at det mangler noen bilder, prøver jeg litt forskjellig. Og hvis ingenting hjelper, har jeg en siste utvei i vesken: en liten godteripremie, for eksempel en mini-pakke gummibjørner.
Jeg spør alltid foreldrene på forhånd, i et spørreskjema jeg sender ut før fotograferingen, om det er greit at jeg har med litt godteri. De fleste sier ja, men jeg gir aldri barn godteri uten at det er avklart.
Og jeg sier aldri rett ut at jeg har godteri. Jeg sier litt hemmelighetsfullt at jeg har en liten hemmelighet i vesken. Da blir de fleste superlysten. Så sier jeg: «Vi tar tre bilder til, så forteller jeg deg mer.» Og så tar vi noen runder:
- tre bilder, så hvisker jeg hva det er
- noen bilder til, så får de se det kjapt
- noen bilder til, så får de pakken (lukket)
- noen bilder til, og så får de spise en
Jeg er ellers ikke begeistret for å bruke belønning på barn, men under fotografering er litt bestikkelse lov.
Det viktigste: tid og ro
Det som egentlig gjør forskjellen, er at jeg har god tid, og at foreldrene slipper å stresse. Jeg minner dem på at dette er helt vanlig, og at vi uansett får mange, mange fine bilder.
Slik gir dere barnet en god start
Det viktigste dere kan gjøre på forhånd, er å sørge for at barnet har det best mulig i kroppen:
- Ikke sulten: Sørg for at barnet har spist før dere kommer, slik at blodsukkeret ikke ligger på bånn midt i økten.
- Ikke trøtt: Velg et tidspunkt på dagen da barnet vanligvis er opplagt, og unngå å legge økten midt i den vanlige tutt-tiden.
- Ingen stress i forkant: Legg turen slik at dere slipper å komme løpende. Et barn som har blitt hastet ut døren, trenger lengre tid på å lande.
- Ta med det barnet er trygt på: En kosebamse eller en favorittleke kan være en fin ting å holde i.
Og husk: dere trenger ikke å «forberede» barnet på å oppføre seg pent. Det er ikke det jeg ber om.
Min ærlige mening
Du kjenner barnet ditt best. Det er fullt mulig at du ikke får de femti smilebildene som familier med «lette» barn får, men det er heller ikke poenget. Du vil ha bilder av barnet slik det faktisk er.
Hvis barnet ditt vanligvis ikke sitter rolig og smiler, vil det være helt feil å ha det på bilder. Da er det mye bedre med et bilde av barnet midt i en lekeslåsskamp med pappa.
Ingen barn ødelegger en økt. Og skulle det mot formodning bli helt umulig, finner vi en ny dag og prøver på nytt, uten ekstra kostnad. På nesten 10 år har jeg bare én gang opplevd at det ikke var mulig å få fine bilder, og da refunderte jeg pengene.
Hver fase er unik og forbigående. Treåringen din blir aldri tre år igjen.
Vil du booke en tid? Ta kontakt, så finner vi en dag som passer for dere.

